Vattert 1300-talls jakke – 1

Startet på et litt ambisiøst prosjekt i vår. For et par år siden kjøpte jeg et mønster på en jakke, «The Black Prince’s Arming Coat. Som så mange andre ting ble det bare liggende i bunken med alt det andre «lure» man setter seg fore å gjøre her i livet.

Jeg bestemt meg i hvertfall for å prøve å lage jakken, vattert og med inn- og utside av enkel lin. I et anfall av gudene-må-vite-hva bestemte jeg meg for å ikke bruke symaskin, kun håndsøm. Sukk…

Bestemte meg for å bruke lin og noe enkelt bomullstoff jeg hadde liggende fra før. Tenkte at bomullsvatt måtte være en bra ting å vattere plagget med. Dro for å kjøpe 4 meter bommullsvatt og kom hjem med en stor bossekk full av vatt.

Tips. Hvis du synes tekstiler generelt støver og loer når du syr klær så vit at bomullsvatt er mye verre.

Her har jeg laget en prøvelapp og kommet til at ett lag med luftig vatt bare blir en tynn blings etter quilting. Jeg valgte å quilte med rød lintråd for å bringe bittelitt farge til jakken.
Pimg38_1

I bakgrunnen ser du at jeg har krittet opp sømmene. Det blå krittet forsvinner ikke så lett etterpå har jeg erfart så regn med å se spor etter det når du er ferdig. Mulig det går av i vask men har jeg ikke tenkt å prøve med det første. En bløt blyant (4B) har jeg også forsøkt med hell. Den også blir igjen men ser mer ut som skit på det grå linet og lyser ikke så mye opp som blått kritt. De fancy merkepennene sybutikker selger og som skal forsvinne av seg selv etter noen dager har jeg også forsøkt. De forsvant etter minutter på linet og du må sy som en racerbil (eller symaskin) hvis du skal rekke lengre sømmer.


Lagene i jakken består av linstoff, bomullstoff, bomullsvatt, 2 lag bomullstoff, bomullsvatt, bomullstoff, linstoff.

Reklamer

Litt oppsamling

I løpet av våren ble det også litt tid til å gjøre ferdig huen jeg påbegynte i fjor.
Den har tatt veldig lang tid å ferdigstille og består av fryktelig mange sting. De gule og røde stingene er ikke synlig på innsiden av huen så der er den ensfarget.

Laget også en del nåler av eik tidligere i år men de forsvant raskt så jeg måtte lage noen til før BM. De siste i bøk.

100 piler til Bergenhusdagene?

Etter planen skal vi forsøke å få til noe artilleriskyting med bue under bergenhusdagene i år. Det skal være et supplement til Magnus, trebucheen vi laget i fjor.

Handverkslaget skal i gang med å lage 100 piler før bergenhusdagene opprinner. Er man heldig blir det tid til  å øve litt først også. 🙂

Forleden ankom spisser, fjær og et ekstra fjæringsapparat.

Fjær og feltspisser

Fjær og feltspisser

100 piler betyr 300 fjær. Interessen i handverkslaget for selv å klippe et slikt antall fjær var så lav at vi har jukset litt og bestilt ferdigklippede fjær. Det medførte at vi måtte gjøre nok et kompromiss, denne gang med formen på fjærene. En mer tradisjonell form var utgått av sortimentet til butikken så vi valgte derfor den mer moderne «shield cut».

For å ytterligere å holde kostnadene nede så blir pilene påsatt vanlige feltspisser. I dette tilfellet 11/32, 125 grain.

Pilskaftene er produsert i ask av Ivar Malde og Kviljo buemakeri. De var faktisk ferdig i går og skal nå være underveis. For de ekstra, ekstra nyskjerrige så er det ikke lik spenst i disse 100 skaftene. Med 100 piler håndtert av vidt forskjellige skyttere, buer og dralengder er lik spenst mindre viktig i denne sammenhengen.

Regner med det dukker opp mer informasjon og bilder senere hos Bergenhusdagene og Bjørgvin bogelag.

Middelalderpensel

I uken som gikk kom jeg over en TV-episode av en dokumentarserie om dagliglivet i England under Tudor. Underveis i programmet var de innom skriving av bøker og dokumenter. Skriften ble gjort med fjærpenn og illumineringen med pensel. Det siste redskapet var også laget av fjær. De viste kort hvordan en slik pensel var konstruert.

I dag har jeg forsøkt meg på en jeg også. Av hele fjær hadde jeg ikke så mye å velge mellom her i dag. Vannfargen jeg testet med etterpå var i tynneste laget men ellers fungerte penselen fint.

Klipp vekk litt av toppen slik at du har en spiss på ene siden. Klipp deretter lenger nede slik bildet viser. Et hylse til å holde pensel og skaft lager du av den hule delen fjærens nedre del. Dytt den avklippede delen inn i hylsen til du får ønsket pensel. En treflis eller tynn kvist kan etterpå dyttes inn fra den andre siden slik at du får et skaft.

Skytehanske

I fjor sommer begynte jeg på en skytehanske. Det ble imidlertid til at jeg la vekk arbeidet rett etterpå. Dermed havnet det i bagen for havarerte prosjekter hvor den raskt ble glemt.  Forleden dukket den opp igjen fra glemselens mørke.

I dag ser man sjelden bueskyttere uten en form for fingerbeskyttelse, men på bilder fra middelalderen er det sjelden at den detaljen er avbildet. De fleste avbildninger fra den tiden viser bueskyttere med bar skytterhånd og det har nok vært mest vanlig. Mange av bildene har med så mange andre utstyrsdetaljer at det vil være litt underlig om de bare har utelatt akkurat fingerbeskyttelsen. Det er nærliggende å tro at datidens skyttere hadde noe mer herdete fingertupper enn alle de kontorfingrene som håndterer buer i dag. Mine pinglete kontorfingre trenger i hvertfall noe mer beskyttelse enn det jeg ble utstyrt med fra naturens side.

En tab (lærlapp over tre finger) som mange benytter i dag er upraktisk hvis man skal gjøre noe annet enn å stå i ro og skyte på blink. En bueskytter fra middelalderen trenger hendene til mer enn bare pil og bue så en løs lærlapp på den ene hånden er bare i veien for andre gjenstander man må gripe. En hanske derimot gjør det mulig å være litt praktisk innimellom skytingen.

Jeg har bare lagt merke til to bilder fra middelalderen hvor fingerbeskyttelse er synlig på en bueskytter. Begge bildene, det ene er en billedvev, er fra 1400-tallet. På det ene bildet kan man se en skytter som bruker hanske mens på det andre er en trefingret skytehanske synlig.

Det siste passer utmerket siden jeg også trekker med tre fingre og tre er to mindre enn fem når det kommer til søm og passform.

Skytteren til venstre i dette bildet her ser ut til å ha på se en hanske.

Altertavle St. Sebastian

Billedveven fant jeg ikke et godt bilde av. Delen med skytteren er imidlertid gjengitt i en rekke bøker. Veven befinner seg i katedralen i Zamora i Spania og er laget mellom 1475 og 1485. Den beskriver livet til Tarquinius Priscus. Søk for eksempel etter «tapiz de tarquino prisco». Skytteren befinner seg et sted til høyre for Tarquinius Priscus.

Jeg har brukt noen rester av elgskinn jeg hadde liggende. For ikke å gjøre sømmene i fingrene for tykke så har jeg sydd skinnet kant i kant. Sømmene er i tillegg banket flatere til slutt.

Moderne skytehansker dekker ikke fingrene helt men jeg har valgt å la skinnet gå helt inn til håndflaten og feste det til håndleddet slik at hansken skal sitte bedre.  Når jeg bare får testet hansken så finner jeg ut om det er bedre med mer eller mindre skinn i håndflaten på en fremtidig versjon. Inntil videre knyter jeg skinnremsene rundt håndleddet mens jeg tester hansken. Eventuelle festeanordninger i metall får komme senere. Nå gjenstår det å se om den fungerer.

Handlenett (som strengt tatt ikke er et nett)

Handlenett er kanskje ikke så veldig spennende men veldig nyttig og veldig kjekt å ha. Etter vel 23 års trofast tjeneste fikk det gamle handlenettet mitt i bomull lov til å pensjonere seg i fjor. Jeg var så smått begynt å skimte konturene av omverdenen gjennom stoffet så det var et tidsspørsmål før varene havnet på bakken. I går klarte jeg omsider å somle meg til å lage et nytt.

Jeg startet med noe rødt stoff jeg hadde liggende men kom så på at jeg ville prøve å fore handlenettet mens jeg alt var i gang. Dermed var det å finne frem noe stoff i en annen farge.

Mitt nye våpen i kampen mot plastposene.

Mitt nye våpen i kampen mot plastposene.

Den svarte kanten rundt åpningen skyldes at jeg klønet underveis. Når man skal sy sammen yttersiden og foret i en engang så må de to stykkene stoff brettes og legges sammen riktig før man syr. Det var liksom der jeg feilet og endte opp med en synlig søm ved åpningen. I stedet for å sprette opp sømmene og sy en gang til så brettet jeg heller foret litt over kanten og sydde rundt. Laget så en lignende kant i enden av hankene etterpå.

Piler av justert lekte

Skulle finne frem noe fra boden i høst og ble nødt til å flytte unna en hel del ting. Ja for vi har en av disse bodene hvor det man vil ha tak i alltid befinner seg bak en mengde andre gjenstander. Som regel er det noe jeg har begynt å lage men så glemt vekk som står i veien og det var intet unntak fra regelen denne gangen heller.
Åpenbart hadde jeg tidligere hatt en plan for noe justert lekte i gran som jeg hadde kappet opp i forskjellige lengder og så satt fra meg i boden. Hvilket formål de egentlig var tiltenkt var gått i glemmeboken og hvis jeg ikke brukte dem til noe annet så ville de fortsatt stå i veien neste gang jeg skulle inn i boden. Det var langsgående årringer og lite kvist i lengdene så jeg fant ut jeg heller kunne prøve å få ut noen enkle pilskaft av dem. Veden i emnene var ganske hurtigvokst så jeg var litt i tvil om jeg skulle ta bryderiet med å kappe dem opp og høvle dem til. Det har derfor blitt til et slikt saktegående «gjør-bittelitt-sånn-av-og-til-under-tvil» prosjekt. I romjulen fant jeg ut at det var på tide å får gjort noe med skaftene som stod uferdig med de andre pilene, det eller bruke dem til noe annet.

Utgangspunktet var altså ikke å lage piler med en bestemt «spine» til en bestemt bue men heller å rydde i boden. Etter saging og høvling endte jeg opp med 9 «finalister» som fikk være med videre. Pilene er ca. 9 milimeter tykk. Fordi veden var hurtigvokst og sannsynligvis svakere så har jeg forsterket nokkene med kiler av bøk. Hadde ikke lyst å lage 9 kiler av horn til et litt halvhjertet prosjekt. At det ble akkurat bøk skyldes bare at jeg hadde noen små biter liggende.


Pilene er farget med garvesyre og rust. Når man har travelt og bare tester så foregår det omtrent slik: lag en stor og sterk kopp med te, pensle skaftene med teen, suppler gjerne med et strøk til etter det har tørket litt. Når det er tørt maler du over med et par strøk med «rustvann». Treverket vil etter kort tid begynne å mørkne. Fargen blir ganske overflatisk så du kommer raskt ned til hvitt tre hvis du pusser/sliper på skaftene etterpå. Jeg penslet etterpå med mer te og rust der hvor jeg skadet den mørke fargen. Neste gang skal jeg ta meg bedre tid og legge skaftene i bløt slik at begge deler får trekke godt inn i treverket. Kilene av bøk er bare farget med noe vannbasert trefarge jeg hadde stående. Surringene er gjort med lintråd og skaftene har senere fått to strøk med  klarlakk (silkematt). Kanskje veier jeg dem senere for å se hvordan vekten på pilene endte opp i forhold til hverandre.

Pilene har fått prøvd seg tre serier i minusgrader på 18 meter og det gikk ganske bra. Det var riktignok ikke mot en hard matte i halm men mot en av disse moderne mattene av ethafoam.