Oppbevaring av piler

Med 100 piler til Bergenhusdagene og kanskje forskjellige personer involvert i transport og lagring så trengte vi noe å ha de i.

Jeg hadde tidligere laget et pilstativ som det var meningen man skulle kunne plukke fra hverandre og sette opp igjen der det var behov. Det var også meningen at det kunne settes sammen på forskjellig vis. Til det stativet hadde jeg laget noen kvadratiske brett, hver med 25 hull i.

Brettene som måler 14,5 X 14,5 cm og har 12 mm hull stammer fra et tidligere prosjekt.

Tenkte jeg kunne bruke de brettene på en litt annen måte og lage noen mer solide stativ som ville være lettere å flytte eller bære med seg når pilene skulle transporteres eller hentes inn igjen etter skyting. Tanken var at det ble lettere å telle 4 enheter med 25 piler i hver enn å holde rede på 100 løse piler.

Laget to prototyper som så ut til å fungere. Tingenes iboende djevelskap gjorde imidlertid at  vi ikke ble ferdig med fire stativer til Bergenhusdagene og endte derfor opp med å transportere  pilene i kurver. Vel, stativene er ferdig nå og pilene står trygt lagret til neste gang de skal brukes.

Stativ med «Bergenhuspiler».

Stativ med «Bergenhuspiler».

Måten stativene er konstruert på gjør at de også kan stables i høyden hvis du har vært litt nøyaktig. I tillegg kan de settes eller bæres ved siden av hverandre. Hvor høyt du lager et stativ avhenger av hvor lange piler du skal ha i det. To stativ skal fortsatt kunne stables i høyden selv om de har ulik lengde.

kan brukes hver for seg.

Kan stables.

Stativet er laget av enkel og billig lekte (som vanligvis koster noen få kroner meteren i en bygglasthandel) og litt finer fra noe kapp som var til overs. Dimensjonen på lekten som er brukt er 11 X 36. Til ett stativ i den størrelsen du ser avbildet her går det med omtrent 493 cm med slik lekte. Ellers trenger du tre plater av eksempelvis finer. De behøver ikke være særlig tykke, bruk det du har tilgjengelig. Platene her er omtrent 14,5 cm X 14,5 cm. De var gjenbruk fra et tidligere prosjekt og 14,5 cm var tilfeldigvis det målet jeg valgte den gang. I to av platene er det boret 25 hull, hver med en diameter på 12 mm. Du må gjerne bruke mindre diameter men blir de for trang så tar det lengre tid å ta piler ut og inn av stativet. Skal du laget flere stativ kan det være lurt å legge platene som skal ha hull i en bunke, tegne opp hull på den øverste og bore gjennom alle platene samtidig. Legg en trekloss eller plankebit under så du ikke borer i underlaget. Hold platene fast med en tvinge og bor ut så mange hull du kan, fest en ny tvinge der hvor du nettopp har boret og fjern så den første tvingen slik at du får boret resten av hullene.
Sett en blyanstrek ned langs en kant på stabelen slik at du vet hvilken side som passer sammen i tilfellet de 25 hullene ikke er så pinlig nøyaktig plassert at det ikke betyr noe om du snur og vender på platene etterpå før du skal montere dem. Det skal være en plate uten hull i bunn av hvert stativ. Stativet på bildet har undersiden av bunnplaten montert 3 cm opp fra gulvet. Det er gjort slik å kunne stables på et annet stativ. Oppsiden på det øverste av de to brettene med hull er montert 50 cm opp fra gulvet. Akkurat det velger du selv avhengig av hvor lange piler du skal ha i stativet. Målet brukt i dette stativet er valgt for å både kunne ha voksne og barnepiler i samme stativ. Øverst på stativet er de horisontale «håndtakene» forskjøvet ca. 1,5 cm opp over enden på stativet. Det er gjort for å kunne stable et stativ på et annet.

Bunnen av et stativ.

Midtre del.

Øverst er horisontale lekter hevet med 1,5 cm.

Det gjør at et stativ kan stables oppå et annet.

Reklame

Gammel pil

En bekjent hadde kjøpt en langbue med 6 piler han hadde kommet over i en bruktbutikk. En av pilene var brukket rett bak spissen. Et raskt blikk avgjorde at den var veldig lik buer produsert i England på slutten av 1800-tallet og rett inn på 1900-tallet. Buer typisk for rekreasjon eller konkurranser.
Når jeg sjekket etter stempel så bar den faktisk stempelet til Philip Highfield, et engelsk buemakerfirma som opphørte i 1910. Buen er dermed over 100 år gammel.

Siden jeg ikke har bilder av buen nå kan du kanskje få stilt nyskjerrigheten litt ved å se bilder av en lignende bue. Grayson Archery collection i Museum of Anthropology i Missouri har også en bue fra Highfield i sin samling. Den kan du få opp bilder av ved å søke rett i samlingen. Søk på Mac no 2002-26-096

Vel, dette innlegget skulle ikke handle om buen men om pilene som fulge med buen. En nøye kikk på pilene viste at også de bar stempel fra Highfield.

Har tatt noen bilder av en slik pil ved siden av en linjal. Hvis jeg ikke har funnet notatene mine om tykkelse osv. innen jeg er ferdig med innlegget her så får jeg heller oppdatere det senere. Den totale lengden på pilen inklusive spiss og hele nokken er omtrent 71,5 cm som du kan se på et av bildene. Skaftet er ellers liketil og rett frem. Merk hvordan nokken av horn er gjort. Pilen er dekorert etter fjærene er kommet på.

100 piler til Bergenhusdagene?

Etter planen skal vi forsøke å få til noe artilleriskyting med bue under bergenhusdagene i år. Det skal være et supplement til Magnus, trebucheen vi laget i fjor.

Handverkslaget skal i gang med å lage 100 piler før bergenhusdagene opprinner. Er man heldig blir det tid til  å øve litt først også. 🙂

Forleden ankom spisser, fjær og et ekstra fjæringsapparat.

Fjær og feltspisser

100 piler betyr 300 fjær. Interessen i handverkslaget for selv å klippe et slikt antall fjær var så lav at vi har jukset litt og bestilt ferdigklippede fjær. Det medførte at vi måtte gjøre nok et kompromiss, denne gang med formen på fjærene. En mer tradisjonell form var utgått av sortimentet til butikken så vi valgte derfor den mer moderne «shield cut».

For å ytterligere å holde kostnadene nede så blir pilene påsatt vanlige feltspisser. I dette tilfellet 11/32, 125 grain.

Pilskaftene er produsert i ask av Ivar Malde og Kviljo buemakeri. De var faktisk ferdig i går og skal nå være underveis. For de ekstra, ekstra nyskjerrige så er det ikke lik spenst i disse 100 skaftene. Med 100 piler håndtert av vidt forskjellige skyttere, buer og dralengder er lik spenst mindre viktig i denne sammenhengen.

Regner med det dukker opp mer informasjon og bilder senere hos Bergenhusdagene og Bjørgvin bogelag.

Skytehanske

I fjor sommer begynte jeg på en skytehanske. Det ble imidlertid til at jeg la vekk arbeidet rett etterpå. Dermed havnet det i bagen for havarerte prosjekter hvor den raskt ble glemt.  Forleden dukket den opp igjen fra glemselens mørke.

I dag ser man sjelden bueskyttere uten en form for fingerbeskyttelse, men på bilder fra middelalderen er det sjelden at den detaljen er avbildet. De fleste avbildninger fra den tiden viser bueskyttere med bar skytterhånd og det har nok vært mest vanlig. Mange av bildene har med så mange andre utstyrsdetaljer at det vil være litt underlig om de bare har utelatt akkurat fingerbeskyttelsen. Det er nærliggende å tro at datidens skyttere hadde noe mer herdete fingertupper enn alle de kontorfingrene som håndterer buer i dag. Mine pinglete kontorfingre trenger i hvertfall noe mer beskyttelse enn det jeg ble utstyrt med fra naturens side.

En tab (lærlapp over tre finger) som mange benytter i dag er upraktisk hvis man skal gjøre noe annet enn å stå i ro og skyte på blink. En bueskytter fra middelalderen trenger hendene til mer enn bare pil og bue så en løs lærlapp på den ene hånden er bare i veien for andre gjenstander man må gripe. En hanske derimot gjør det mulig å være litt praktisk innimellom skytingen.

Jeg har bare lagt merke til to bilder fra middelalderen hvor fingerbeskyttelse er synlig på en bueskytter. Begge bildene, det ene er en billedvev, er fra 1400-tallet. På det ene bildet kan man se en skytter som bruker hanske mens på det andre er en trefingret skytehanske synlig.

Det siste passer utmerket siden jeg også trekker med tre fingre og tre er to mindre enn fem når det kommer til søm og passform.

Skytteren til venstre i dette bildet her ser ut til å ha på se en hanske.

Altertavle St. Sebastian

Billedveven fant jeg ikke et godt bilde av. Delen med skytteren er imidlertid gjengitt i en rekke bøker. Veven befinner seg i katedralen i Zamora i Spania og er laget mellom 1475 og 1485. Den beskriver livet til Tarquinius Priscus. Søk for eksempel etter «tapiz de tarquino prisco». Skytteren befinner seg et sted til høyre for Tarquinius Priscus.

Jeg har brukt noen rester av elgskinn jeg hadde liggende. For ikke å gjøre sømmene i fingrene for tykke så har jeg sydd skinnet kant i kant. Sømmene er i tillegg banket flatere til slutt.

Moderne skytehansker dekker ikke fingrene helt men jeg har valgt å la skinnet gå helt inn til håndflaten og feste det til håndleddet slik at hansken skal sitte bedre.  Når jeg bare får testet hansken så finner jeg ut om det er bedre med mer eller mindre skinn i håndflaten på en fremtidig versjon. Inntil videre knyter jeg skinnremsene rundt håndleddet mens jeg tester hansken. Eventuelle festeanordninger i metall får komme senere. Nå gjenstår det å se om den fungerer.

Piler av justert lekte

Skulle finne frem noe fra boden i høst og ble nødt til å flytte unna en hel del ting. Ja for vi har en av disse bodene hvor det man vil ha tak i alltid befinner seg bak en mengde andre gjenstander. Som regel er det noe jeg har begynt å lage men så glemt vekk som står i veien og det var intet unntak fra regelen denne gangen heller.
Åpenbart hadde jeg tidligere hatt en plan for noe justert lekte i gran som jeg hadde kappet opp i forskjellige lengder og så satt fra meg i boden. Hvilket formål de egentlig var tiltenkt var gått i glemmeboken og hvis jeg ikke brukte dem til noe annet så ville de fortsatt stå i veien neste gang jeg skulle inn i boden. Det var langsgående årringer og lite kvist i lengdene så jeg fant ut jeg heller kunne prøve å få ut noen enkle pilskaft av dem. Veden i emnene var ganske hurtigvokst så jeg var litt i tvil om jeg skulle ta bryderiet med å kappe dem opp og høvle dem til. Det har derfor blitt til et slikt saktegående «gjør-bittelitt-sånn-av-og-til-under-tvil» prosjekt. I romjulen fant jeg ut at det var på tide å får gjort noe med skaftene som stod uferdig med de andre pilene, det eller bruke dem til noe annet.

Utgangspunktet var altså ikke å lage piler med en bestemt «spine» til en bestemt bue men heller å rydde i boden. Etter saging og høvling endte jeg opp med 9 «finalister» som fikk være med videre. Pilene er ca. 9 milimeter tykk. Fordi veden var hurtigvokst og sannsynligvis svakere så har jeg forsterket nokkene med kiler av bøk. Hadde ikke lyst å lage 9 kiler av horn til et litt halvhjertet prosjekt. At det ble akkurat bøk skyldes bare at jeg hadde noen små biter liggende.

Skaft farget og klargjort for kile.

Emner til kiler.

Den mørke fargen går ikke dypt i treet.

Kiler på plass men må farges på nytt.

Ferdig lakket.

Lakken er påført etter surringen for å beskytte tråden av lin.

Pilene er farget med garvesyre og rust. Når man har travelt og bare tester så foregår det omtrent slik: lag en stor og sterk kopp med te, pensle skaftene med teen, suppler gjerne med et strøk til etter det har tørket litt. Når det er tørt maler du over med et par strøk med «rustvann». Treverket vil etter kort tid begynne å mørkne. Fargen blir ganske overflatisk så du kommer raskt ned til hvitt tre hvis du pusser/sliper på skaftene etterpå. Jeg penslet etterpå med mer te og rust der hvor jeg skadet den mørke fargen. Neste gang skal jeg ta meg bedre tid og legge skaftene i bløt slik at begge deler får trekke godt inn i treverket. Kilene av bøk er bare farget med noe vannbasert trefarge jeg hadde stående. Surringene er gjort med lintråd og skaftene har senere fått to strøk med  klarlakk (silkematt). Kanskje veier jeg dem senere for å se hvordan vekten på pilene endte opp i forhold til hverandre.

Pilene har fått prøvd seg tre serier i minusgrader på 18 meter og det gikk ganske bra. Det var riktignok ikke mot en hard matte i halm men mot en av disse moderne mattene av ethafoam.

Armbeskyttelse

Måtte nesten kvittere ut nok en ting til fra listen som skulle vært ferdig før bergenhusdagene i år. Bedre sent enn aldri.

Pilposen fra en tidligere post skulle egentlig vært ledsaget av en ny armbeskyttelse i år.  En som er mer lik de som man av og til ser avbildet på 13-,14- og 1500-tallet.  Om man trenger armbeskyttelse eller ei får bli en egen diskusjon.  Det er funnet noen og de forekommer også i samtidige avbildninger så noe skyttere har, akkurat som i dag, gjort bruk av slike.  Om det var for å beskytte armen, holde klær og brynje unna strengen, hindre slitasje på strengen eller alle tre er ikke så viktig her.

I vraket av Mary Rose skal det ha vært 300 skyttere men bare 24  armbeskyttere ble funnet.  Av disse var 22 av lær, 1 av horn og 1 av elfenben. 4 av armbeskytterne ble funnet i personlige kister, 9 i båtens lagerrom og 5 i direkte tilknytning til skjeletter.

Noen av funnene har vært forsegjorte, andre har vært enkle men praktiske. For en vanlig soldat er enkel og praktisk det mest sannsynlige valget. Formen med en rem som holder varianter av et slags  rektangel eller en oval fast til underarmen ser ut til å dominere i disse funnene og avbildningene. Det er imidlertid gjort funn i Sommerset i England som kan minne om den enkle armbeskyttelse i en tidligere post her. Funnet er datert til 1400-tallet og er 8 tommer langt, 10 tommer bredt, udekorert, laget i smidig lær og festet med snøring. Et annet funn fra 1500-tallet består derimot av to lag lær av forskjellige tykkelse og har to hjerter skåret ut i det ytre laget som en del av dekoren.

Den jeg har forsøkt meg på nå minner om en armbeskyttelse som er datert til 1500-tallet på British Musem. Jeg har riktignok vært mest interessert i form og materiale og droppet avansert dekor og inskripsjoner til fordel for mye enklere pynt. Inspirasjonskilden var laget av 3 mm lær som var herdet med varme.

Armbeskyttelsene har vært festet med rem og spenne, rem og D-ring eller med snøring. Remmen har enten vært enkel med ett festepunkt eller den har vært Y-formet med to festepunkt. Med den formen og størrelsen jeg endte opp med så følte jeg at Y-formet rem ville fungere best.

Denne skulle i størrelse være ganske tro mot inspirasjonskilden (ca. 125 mm lang og ca. 147 mm bred) men så byttet jeg nok om på målene et sted underveis. Min ble dermed 145 mm lang og 125 mm bred. Tar ikke akkurat det så tungt dog.

Hjørnene er kuttet vekk med 2 cm fra langsiden og 2,5 cm fra bredden. Remmen er her omtrent 10-15 mm bred nedenfor delepunktet og omtrent 10 mm for hver av de to delene over. Etter lærstykket ble skåret ut ble det fuktet godt før jeg forsøkte å pynte det litt. Med fare for å virke pinglete så brukte jeg varmepistol og ikke et stort maskulint bål for å varmeherde læret etterpå. Her har jeg mer å lære.

Ikke oljet

Nylig oljet

Ferdig farget og oljet

Remmer klinket fast

Remmene er klinket fast med 2 mm messingspiker og en liten messingskive på hver side. Messingskivene laget jeg av en messingplate jeg hadde liggende.

Pilhylster i lin

En av tingene jeg forsøkte meg på i forkant av Bergenhusdagene var en ny pilpose. Den skulle i tillegg få et sett med 24 like piler. Arbeidet med valslyngen Magnus la beslag på så mye tid at arbeidet med pilene strandet rett etter emnene var i hus.

Selve posen til å ha pilene i ble såpass ferdig at jeg tok den i bruk den helgen, riktignok ikke med 24 ensartede piler men med flere sett av 6 piler. Slike poser (muligens av lin) kan sees på 14- og 15-hundretalls bilder av engelske bueskyttere. Ofte plassert på tvers av ryggen i eller inn under beltet men også på bakken foran skytteren. Formen varierer litt og noen ganger er posen åpen i begge ender, andre ganger i bare en ende. Det har nok vært flere måter å konstruere disse på.

I vraket av Mary Rose ble det funnet en del runde lærskiver med 24 hull i og spor etter søm rundt kanten. Skivene var omtrent 5 tommer i diameter Minst en av disse ble funnet med pilene i og festet med en lærrem rundt livet på en av bueskytterne i vraket. Man antar at lærskiven var sydd fast inne i en pose, muligens av lin.
Fra 1777 finnes det en skisse av en slik pose hvor en lærskive med hull er plassert omtrent midt i. Skissen er er gjengitt i flere bøker men skal være fra antikvaren Francis Grose notatbok. Posen har snøring i bunn og øverst en del beskrevet som «loose leather». Under skissen står det at det er et eldgammelt pilehylster omtrent på størrelse med en strømpe. Vel, det var noe sånt jeg forsøkte å få til.

Hvordan noe slikt har vært festet til et belte eller livrem aner jeg ikke. På noen av de gamle bildene ser det ut til at en lærrem er viklet rundt selve hylsteret omtrent midt på og derfor har jeg forsøkt på noe lignende. Hylsteret balanserer greit slik det er i dag både når jeg går og løper men jeg er nok ikke i mål ennå. Hullene i lærskiven har jeg gjort 12mm store slik at piler som er tykkere foran enn bak skal kunne trekkes ut begge veier.

Her er en avtegning i PDF-format av Mønster lærskive.

Veldig enkel armbeskyttelse

En gang trengte jeg en enkel armbeskyttelse fort. Ett stykke, enkel form og ingen søm. Det har nå blitt slik at jeg stadig bruker denne armbeskyttelsen fra tid til annen. Forleden ble jeg spurt om mønsteret av en som også var i beit for noe raskt og enkelt.

Når snøringen først var av kunne jeg like godt ta bilde av den og scanne tegningen i fall andre kan gjøre bruk av den. Lenke til mønster i PDF-format lenger nede.

armbeskyttelse

Plystrende piler

Dette innlegget er basert på noe jeg la ut på nettet tilbake i 2006 og 2007 men da på tre forskjellige steder. Tekst og bilder er stort sett beholdt slik de var og teksten er dermed både på norsk og engelsk. Lyden en slik pil lager kan høres i bakgrunnen på http://losnegaard.net/bue1/ply.wmv

Husk. Bruk av pil og bue må skje på en sikker måte under ansvarlig oppsyn og på et egnet sted. Skyt aldri på/mot mennesker eller dyr.

Enkel plystrende pil

Hvis du ikke er redd for litt plast på pilene dine så kan du lage en fløyte til pilen av et «plastegg» fra en ChupaChups-kjærlighet. Kommer du over slike «plastegg» som fulgte med ChupaChups-kjærligheter så kan disse brukes til å lage en plystrende pil .

Et slikt «plastegg» ser slik ut. Her sammenlignet med et «kinderegg». Tappen bak kapper du av så langt inne at den passer med pilens diameter.

Den fremre delen har ChupaChups-logoen preget i plasten. Denne logoen kan brukes til å plassere hullene du må lage i egget.

Lag først de fire hullene som skal produsere lyden og til slutt borer du hullet til pilen. Det er sikkert flere kombinasjoner av størrelse og plassering av hull som kan gi fin lyd. Jeg har prøvd to løsninger hvor den ene fungerte fint og den andre ikke avga noe lyd i det hele tatt. Begge deler oppdaget helt tilfeldig uten forutgående utregninger osv. Over målte jeg ut korrekt (iht første forsøk) men skulle være rask og brukte et mindre bor som var tilgjengelig. Resultatet ble faktisk ingen lyd.

Fire hull (hver) på 10mm i diameter hvor nedre kant av hullet er 15-16mm fra skjøten på egget (se bildet) fungerer og gir god lyd selv med 30# bue. Samme plassering (av nedre hullkant) men med 8mm hull avgir ingen lyd i det hele tatt selv med 40# bue.

Ferdig montert. Det kan sikkert være lurt å putte et skalpelblad i en loddebolt og skjære ut hullene eller jevne dem etterpå med litt varme for å redusere muligheten for at de sprekker.

Here is an easy way to make whistling arrows if you have kids (and «kidults»).

Except from the one to the far right all of these produce sound (a «pleasant one»). The one to the far right has only one hole but the «kinder-egg» next to it has two holes. The plastic containers are from some candy. The large one are «Chupachups» and the small one are inside «Kinder eggs».

All whistling holes are 10 mm diameter (I have tried 8 mm and that doesn’t work). The «Chupachups» has 4 holes and the «kinder-egg» has two (the one that works). The holes for the arrow are snug but not so snug that the whistle are unable move up the arrow when the arrow digs into the ground (I can easily remove these from the arrows).

When placing the whistling holes I measure from where the two halves (of the egg) are joined to the periferi of the hole (add 5 mm and you will have the center). The red one has holes 16 mm from the joint. The green and yellow ones have holes 10 mm from joint. The yellow one is some sort of next generation Chupachups and has one little hole in front (here covered with red tape). The kinder-egg has holes 10 mm from the joint. The holes in the (working) kinder-egg doesn’t have a round shape but this probaly doesn’t mean anything. I’ll find out when I make a second (round) hole in the one that didn’t produce much sound this evening.

You don’t need a heavy bow to make this work. Shooting these indoors at 18 meter is not a good idea. The red prototype is reinforced due to a hard impact with the target.

Remember. Archery should always be practiced in a safe and responsible manner. Never shoot at/towards humans or animals.